Du er her
Hjem > Anmeldelser > Orakelnatt – Paul Auster

Orakelnatt – Paul Auster

I «Orakelnatt» møter vi den New York-baserte forfatteren Sidney, som nylig har overlevd en stygg ulykke og måneder med restitusjon, og en like lang tid med skrivesperre. En formiddag, på en av sine daglige vandringer, oppdager han en knøttliten papirforretning i nabolaget, en sjappe han trolig har passert utallige ganger, men aldri tidligere har lagt merke til. På innsiden finner han frem blant overfylte reoler og trange passasjer, møter på den noe merkelige innehaveren og ender opp med å kjøpe en fortryllende blå skrivebok, håndlaget og sendt fra Portugal. Denne nevnte innehaveren vil han møte på ved flere merkelige anledninger, og denne nevnte skriveboken vil overvelde han fullstendig.

 

Idet han kommer hjem og setter seg ved skrivepulten fordyper han seg i skrivingen for første gang på små evigheter, og han tar fatt på en historie om en alminnelig middelaldrende mann som en kveld vandrer ut av egen leilighet for å poste et brev, og som på veien dit nesten blir truffet og drept av en fallende gjenstand, og deretter så sjokkert og skremt at han anser opplevelsen som en retningssnor og en påminnelse om livets skjøre sider og hvordan man burde forsøke å navigere rundt dem. Han velger så å svare med å flykte, og umiddelbart drar han fra byen han bor i og kvinnen han deler hjem med.

 

Dette er bare en av flere fortellinger som Sidney tar fatt på i løpet av boken, og hver og en av dem er kreative og fantasifulle, og brukes som små diskrete eksempler på å fortelle noe om den øvrige historien og dens opprinnelige karakterer, da i hovedsak om Sidney selv, men også kona Grace og nettverket deres.

 

I historien han skriver, på vandringene han gjør og generelt på innsiden av eget hode reflekterer Sidney rundt spenningen mellom liv og død, mellom hat og kjærlighet, samt om og rundt minnets funksjon og hvordan det påvirker sinnet og omvendt, og ikke minst om ordets makt og om det er mulig at historiene han skriver og skaper faktisk kan være uttrykk for episoder som vil utarte seg og inntreffe på senere tidspunkt, uten at han riktignok er klar over det eller klar for det.

 

Som alltid med Paul Auster er historiene hans komplekse og særegne, med flere lag og dimensjoner, parallelle fortellinger og historier innad i historien. Og som alltid er det rom for twister og overraskelser underveis, og også her, eller kanskje særlig her, inntreffer de på uforventede tidspunkt, skrevet med et levende språk og en kruttsterk penn.

Hilde Granum
Bokreiseleder og blogger på bokreisen.no. Bruker så mye tid som overhodet mulig i litteraturens univers; på å lese og skrive, finne opp historier og drømme meg bort. Skulle ønske det var fysisk mulig å lese flere (mange!) bøker på en og samme gang. Har alltid med meg minst én bok, ofte flere, ofte så tunge at jeg trolig vil få varige mén, men for uten ville jeg oppriktig talt følt ensomhet. Bøkene jeg har lest flest ganger er Patti Smiths "Just Kids", Tomas Espedals "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv" og Astrid Lindgrens "Ronja Røverdatter". For øyeblikket fordyper jeg meg i biografier om mennesker jeg finner interessante og lærerike, akkurat nå den hysterisk fantastiske Arne Næss, men jeg har også biografier om Janis Joplin, Jens Bjørneboe og Simone de Beauvoir høyt oppe på prioriteringslisten, samt Bob Dylans memoarer og Charles Baudelaires dagbøker. Og listen kunne fortsatt i det uendelige.

Legg igjen en kommentar

Top