Du er her
Hjem > Anmeldelser > «Lolita» av Vladimir Nabokov.

«Lolita» av Vladimir Nabokov.

Jeg tror veldig mange som ikke har lest «Lolita» ser for seg at denne boka er noe annet enn det den egentlig er – blant andre jeg, som kun hadde en vag anelse om at «Lolita» handlet om en eldre mann som forelsker seg i en yngre kvinne.
Men etter å ha lest denne romanen er det vanskelig å forstå hvordan Vanity Fair kan omtale den som «the only concincing love story of our century», eller hvordan spesialutgaven for romanens 50-årsjubileum kan skrive på omslaget at «most of all, it is a meditation on love — love as outrage and hallucinations, madness and transformation», for kjærlighet har ingen plass i denne romanen. Leserne må innse at «Lolita» først om fremst ikke handler om romanens fortellerstemme, Humbert, men om hans Lolita, Dolores Haze.

«Hun var Lo, rett og slett Lo om morgenen når hun sto der 1,54 på sokkelesten. Hun var Lola i slacks, hun var Dolly på skolen. Hun var Dolores når hun signerte på den prikkete linjen. Men i mine armer var hun alltid Lolita.»

Det er lett å la seg lure av Nabokovs vakre språk. Han skriver nydelig og poetisk, i fantastiske vendinger og elegante beskrivelser. Mellom Humberts terrorisering av Dolores er det plass til mange nydelig skrevne passasjer i et stilfullt og poetisk språk, men det veier overhodet ikke opp for selve historien denne romanen forteller.
Det kan derfor være skremmende å se hvordan Lolita og uttrykket «lolita» er blitt romantisert og flatet ut til å få en betydning som beskriver en ung jente under seksuell lavalder som førfører eldre menn, og hvordan romantiske sitater fra romanen deles på sosiale medier, som om dette var en historie om lidenskapelig kjærlighet, når disse sitatene, om de ble satt inn i sin opprinnelige kontekst, beksriver fortelleren Humberts syke besettelse av jenta han kontrollerer og misbruker. Det er skremmende at i dagens betydning er en «lolita» en ung jente som er forførende, flørtende og sexy tross sin unge alder, og at folk romantiserer dette.

Humbert er en innflytter til USA, det er uklart hvor han flytter fra annet enn at han stadig nevner at han er européer. Ved en tilfeldighet treffer han Dolores Haze, en jente på 12 som han straks forelsker seg i. Han gifter seg med moren hennes kun for å kunne være nærmere Dolores, og fantaserer stadig om hvordan han kan ta livet av moren for å ha Lolita for seg selv. Han ender opp med å bortføre henne etter en rekke hendelser etter giftermålet, og de to setter ut på det som ender opp med å bli en to års reise gjennom USA, hvor de bor på diverse moteller langs veien for så å reise videre i morens bil.
Det er kanskje her man skulle forvente at en slags kjærlighetshistorie skulle utvikle seg, men Humbert gjør det veldig klart for leseren at han kun er opptatt av Dolores for kroppen hennes, og Dolores på sin side er … vel, 12 år gammel.
Humbert bryr seg ikke nevneverdig om Dolores bortsett fra hvordan hun ser ut; han bruker side opp og side ned på å beskrive utseende hennes, ansiktsuttrykkene, det myke håret, det glatte huden, hvilke stoffer klærne hennes er laget i og hvordan de legger seg om kroppen hennes. Han ser henne som en kropp han kan kjøre fra sted til sted, se på og beundre og misbruke.
Den oppmerksomme leser kan ikke unngå å legge merke til Dolores’ reaksjon hvergang Humbert beskriver samleie mellom dem: Dolores viser tydelig avsky, motvilje og apati. I flere scener gråter hun etter akten, noe Humbert velger å tolke som lidenskap og kjærlighet til ham. En karakter de møter et kort øyeblikk på et motell de sjekker inn på, nevner kloremerkene på Humberts armer og synes det måtte ha vært en fæl katt han hadde hatt med å gjøre.
Som tidligere nevnt kan språket pakke inn historien i vakre adjektiv og andre forførelser, men ser man på nærmere på selve historien som fortelles kan ikke romanen vekke annet enn avsky hos den respektive leser. Ikke kjærlighet, begjær, lidenskap eller hengivelse – kun bunnløs avsky. Dolores er et voldteksoffer som kontrolleres av og frykter overgriperen Humbert.
Humbert synes bare synd på seg selv og prøver så godt han kan å overbevise lesererne og få dem over på sin side så de kan sympatisere med ham.

Fokuserer man mest på Humbert i romanen, er det lett å gå seg vill. Han beskriver alt i henhold til seg selv, uten å ta hensyn til Dolores eller andre. Han rettferdiggjør seg selv ved hjelp av språket og appellerer til leseren med forestillinger om uangripelig kjærlighet og hengivelse. Da er det viktig å huske på en scene i begynnelsen av romanen der Humbert sitter i park og later som om han leser en bok, bare for å kunne være nær småjentene som leker rundt ham i parken. Hna kjøper prostituerte og velger dem som ser yngst ut.
I en annen scene prøver han å få tilgang til en enda yngre jente ved å forhandle med halliker, men blir skuffet og går fordi det viser seg at han blir tilbudt en «vemmelig simpel pike på minst femten år».
Senere i romanen uttrykker Humbert bekymring over at Dolores snart vil være i eldste laget (hun er da 14), og at han kanskje snart må forlate henne da han ikke lenger vil være tiltrukket av henne.
Det er ganske klart hva Nabokov ønsker å formidle om Humbert og hans sinnstilstand.

Spørsmål om Dolores frivillig er med ham eller ikke kan svares på relativt enkelt med et kapittel i siste del av boka;
Humbert begynner etterhvert å gi Dolores ukepenger, og beskriver hvordan han gjerne gir henne mer hvis hun etterkommer hans ønsker, samtidig gir han henne stadig presanger, kinobilletter, klær og andre småting. Humbert finner etterhvert ut at Dolores sparer mye av pengene hun får, noe som peker på at hun prøver å spare nok til å komme seg vekk fra ham; Humbert selv regner seg fram til at hun ville trenge omtrent 50 dollar for å komme seg til Broadway eller Hollywood – hun har spart opp halve beløpet og gjemt pengene blant eiendelene sine. Humbert tar pengenes hennes og ukepenger nevnes ikke igjen.

«Kan du huske,» sa hun, «kan du huske hva det hotellet het, du skjønner nok hvilket jeg mener (hun rynket på nesen) – der det var hvite søyler og en marmorsvane i hallen? Å, du husker det nok (nå fnøs hun høyt i nesen) – det hotellet der du voldtok meg. Ja, ja, ja, hopp over det. Si meg, var det ikke (hun hvisket nesten nå) De Forheksede Jegere det het?»

Dette er en vakkert skrevet bok tross sin grusomme fortelling. Jeg håper framtidige lesere av romanen vil lese den med et kritisk sinn og ikke la seg rive med av et nydelig språk.

Stine Kristin Schrøder
Tidvis bidragsyter av bokanmeldelser. Har for få bøker og for få bokhyller. Liker katter og sjokoladekake, og studerer lingvistikk ved UiO.

Legg igjen en kommentar

Top