Du er her
Hjem > Anmeldelser > Historien om et godt menneske – Birger Emanuelsen

Historien om et godt menneske – Birger Emanuelsen

«Jeg fikk et glimt av meg selv i et butikkvindu. Jeg så min fabrikksydde dressjakke, min ustrøkne skjorte og min sykkelhjelm, med så løse stropper at den satt på mer som en hatt. Halvveis trent, halvveis feit, havveis flink, halvveis lat; en karikatur ingen lot seg opprøre over.»

 

Romanen fortelles via denne hovedperson, hvis navn er Thomas, og fortellingen starter med dagen han får sparken fra journalistjobben. Jobben mister han etter et intervju med en anerkjent poet, hvor Thomas ikke bare har feilsitert ham, men fullstendig skrevet om på det som ble sagt og svart. Dette kommer fram gjennom poetens båndopptager, som i tillegg formidler Thomas’ ihugga svartmaling av jobben, avisen og bransjen han er en del av.  Han pakker sammen og sykler hjem til kona og den vesle sønnen. Kona Heidi, som har valgt å være et år lenger hjemme med sønnen Tobias, anser dette som den perfekte muligheten til å gjøre det de har snakket om i en lengre periode: nemlig å flytte fra storbyen og tilbake til røttene, tilbake til hjemtraktene for å komme nærmere familie, bosette seg i hus med hage og skape trygge oppveksrammer for sønnen. Med siste febrilske forsøk om å få henne på andre tanker, eller i alle fall utsette hele prosjektet, kaster Thomas til slutt inn håndkledet også her, og ambivalent og motvillig pakker han ut av byleiligheten og flytter hjemover med familien.

 

«Livet var et garn vi vikla oss inn i.»

 

Tilbake på hjemstedet, til en syk mor som snart synger på sitt siste vers, til rikelig med tid og anleding til å mimre tilbake til barndom og oppvekst, til gjensyn med gamle venner og påminnelser om alt som skjedde og som bevisst eller ubevisst, direkte eller indirekte har formet livet hans siden.

 

«Innesperret satt vi ungene. Vi gråt, og tårene våre ble til mørke flekker. Først på teppet, så i skallen, og etter det, til ord og spørsmål, til måter å leve livet på, til nye ekteskapsløfter. Disse skulle ikke brytes. Men er det slik? Eller er det nettopp dette som er menneskets tilstand: at alt vi lover å fri oss fra, alt vi sverger å gjøre annerledes, det repeterer vi?»

 

Den navnløse hjembyen var et sted hvor skilsmissestatistikken var skyhøy og inntaket av russtoff enda høyere, hvor barna mobbet og sloss og gjorde opprør, og hvor han grovt sett kunne dele fortidens mennesker inn i to bolker: de som kom seg unna i tide, og de som ble igjen. Samlet sett er dette en dyptgående refleksjon rundt livs- og verdivalg, familie og røtter, vennskap og relasjoner, opprør og oppgjør. En oppvekstroman om en avstand som ble stadig større, samtidig somThomas gjennom refleksjonen også kommer nærmere fortiden, i forsøk på å bearbeide minnene, lære av erfaringene og nøste opp i mysteriene som med årene har plaget og preget ham, formet og frustrert ham. Først forsøket om å rømme, deretter forsøket om å glemme og dessuten gjemme seg, og til slutt kaster han inn håndkledet også her.

 

«Hun så på meg, og igjen kjente jeg teppet mot tærne, sofaskinnet mot dressbuksen, angeren mot tinningen.»

 

Birger Emanuelsen har skrevet en vond, vanskelig og virkelighetsnær bok om tema som mange, kanskje de fleste, kanskje alle, vil kunne kjenne seg delvis og tidvis igjen i. Han har skapt sterke og autentiske karakterer som er både allminnelige og særegne, og boken er en vellykket og velfungerende blanding av ulike uttrykk og perspektiv, der den gradvis formidles gjennom forskjellige karakterer, formet av deres ulike erfaringer og minner.

 

Hilde Granum
Bokreiseleder og blogger på bokreisen.no. Bruker så mye tid som overhodet mulig i litteraturens univers; på å lese og skrive, finne opp historier og drømme meg bort. Skulle ønske det var fysisk mulig å lese flere (mange!) bøker på en og samme gang. Har alltid med meg minst én bok, ofte flere, ofte så tunge at jeg trolig vil få varige mén, men for uten ville jeg oppriktig talt følt ensomhet. Bøkene jeg har lest flest ganger er Patti Smiths "Just Kids", Tomas Espedals "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv" og Astrid Lindgrens "Ronja Røverdatter". For øyeblikket fordyper jeg meg i biografier om mennesker jeg finner interessante og lærerike, akkurat nå den hysterisk fantastiske Arne Næss, men jeg har også biografier om Janis Joplin, Jens Bjørneboe og Simone de Beauvoir høyt oppe på prioriteringslisten, samt Bob Dylans memoarer og Charles Baudelaires dagbøker. Og listen kunne fortsatt i det uendelige.

Legg igjen en kommentar

Top