Du er her
Hjem > Anmeldelser > «Det store huset» – Nicole Krauss

«Det store huset» – Nicole Krauss

Jeg har i skrivende stund akkurat lest ferdig denne boken, har nærmest «slukt den», som noen ville kalt det, har i alle fall nitidig lest den fra perm til perm, med store øyne og større spenning. Kanskje det er for tidlig å forsøke å forfatte noen presise ord om den, kanskje jeg fremdeles er for overveldet og overrumplet. Overveldet og overrumplet på fantastiske måter riktignok, slik som nesten bare oppstår når du slipper rotfestet i den virkelige verdenen og helhjertet dykker ned og inn i et innviklet og intest univers, der du etterhver innser at du er i ferd med å lese noe som kan havne i sjangeren av favorittbøkene dine.

 

Nicole Krauss’ roman «Det store huset» er som et eget stort hus i seg selv; et slik hus man vil utforske hvert rom og endevende hver krok i. Tittelen kan dog også henspille til bokens hovedelement: et gigantisk skrivebok i valnøtt, unikt i sitt slag, med nitten skuffer og en ekstrem påvirkning på omgivelsene og menneskene rundt. Det kan kalles bokens hovedkarakter, og er i alle fall det de ulike kapitlene og parallelle historiene sirkler rundt; nettopp det i all sin mystikk og magi.

 

Fortellingen starter med forfatteren Nadia, som i 25 år har skrevet romanene sine ved denne pulten, og som ikke bare har arbeidet ved det, men nærmest oppnådd mesteparten av sine ideer og kreativitet ved den. Til tross for at pulten har vært i hennes hjem i alle disse årene er den offisielt sett ikke hennes, da hun en gang i ungdomsårene tok på seg å passe på den fra en ukjent chilensk poet hun møtte via felles bekjente. Det er den påståtte datteren av denne poeten som en dag ringer Nadia for å fortelle at pulten tilhørere henne og at hun gjerne vil hente den ved en snarlig anledning. Først da innser Nadia pultens virkelige kraft på henne, og i tiden som følger blusser kaoset opp.

 

Gjennom romanen møter vi ulike mennesker som på ulike tidspunkt har hatt tilknytning til skrivepulten, men til tross for at den er elementet det kastes lys på, er temaene som berettes og belyses gjennom historiene vide og varierte. Foruten den kraftige og kraftfulle skrivepulten er emner som mellommenneskelige relasjoner, røtter og minner hyppig representert, og med tiden vil pulten stå som et symbol på alt de har mistet og alt som binder dem til det.

 

Les denne boken; den er så fargerik og fantasifull, så kreativ og kraftfull. Jeg kan neppe garantere at alle vil like den like godt som det jeg gjør, men jeg er i alle fall temmelig sikker på at den skiller seg fra de fleste bøkene flesteparten har lest fra før.

 

«Det er en villfarelse å tro at barndommens store følelsesmessige påkjenninger blekner med tiden. Det stemmer ikke. Man lærer å kontrollere og undertrykke dem. Men de blir ikke mindre. De bare skjuler seg og trekker seg tilbake til mindre synlige kroker.»

 

«Jeg skal ikke oppta din dyrebare tid med barndommens sår, med min ensomhet eller frykten og tristheten i de årene jeg tilbrafte innenfor mine foreldres bitre kapsel av et ekteskap, under åket av min fars hissige temperament, for hvem kan ikke, når det kommer til stykket, anse seg som en overlevende, fra en ødelagt barndom?»

 

«Vi sto i gangen i huset som en gang hadde vært vårt felles hjem, et hus som hadde sydet av liv, der hver krinkel og krok hadde vært fylt av latter, krangler, tårer, skitt, matlukt, smerte, begjær, sinne og dessuten tauhset, den anstrengte tausheten mellom mennesker som er tvunget sammen i det som kalles en familie.»

 

Hilde Granum
Bokreiseleder og blogger på bokreisen.no. Bruker så mye tid som overhodet mulig i litteraturens univers; på å lese og skrive, finne opp historier og drømme meg bort. Skulle ønske det var fysisk mulig å lese flere (mange!) bøker på en og samme gang. Har alltid med meg minst én bok, ofte flere, ofte så tunge at jeg trolig vil få varige mén, men for uten ville jeg oppriktig talt følt ensomhet. Bøkene jeg har lest flest ganger er Patti Smiths "Just Kids", Tomas Espedals "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv" og Astrid Lindgrens "Ronja Røverdatter". For øyeblikket fordyper jeg meg i biografier om mennesker jeg finner interessante og lærerike, akkurat nå den hysterisk fantastiske Arne Næss, men jeg har også biografier om Janis Joplin, Jens Bjørneboe og Simone de Beauvoir høyt oppe på prioriteringslisten, samt Bob Dylans memoarer og Charles Baudelaires dagbøker. Og listen kunne fortsatt i det uendelige.

Legg igjen en kommentar

Top