Du er her
Hjem > Anmeldelser > Jeg heter Lucy Barton – Elizabeth Strout

Jeg heter Lucy Barton – Elizabeth Strout

Lucy Barton er en forfatter og tobarnsmor, bosatt i New York, men med røtter fra en fattig bondefamilie i Illinois, som en sommer blir alvorlig syk av ukjent årsak og tilbringer ni uker på sykehuset. Romanen foregår og fortelles fra sykesengen, hvor Lucy reflekterer rundt og mimrer tilbake til egen oppvekst og utvikling gjennom livet, fra trange kår til drømmefylte Manhattan.

 

«Dette må være måten de fleste av oss manøverer oss gjennom verden på, delvis i visshet, delvis ikke, med streif av minner som umulig kan være sanne.»

 

En morgen våkner hun opp og finner moren sin ved siden av sykesengen. Kvinnen hun ikke har sett, og knapt har snakket med på årevis, faktisk nesten ikke siden hun flyttet ut fra gården for å begynne på college. Et valg muliggjort av stipend takket være hennes gode karakterer, og et valg som spriker fra livsvalg resten av familien hennes har tatt.

 

Moren tilbringer fem dager ved hennes side, fem dager med mimring og historier, sladder og spekulasjoner, fortalt med en stemme Lucy ikke kjenner igjen, men som hun trives med og lengter etter. Moren snakker om samlivsbrudd og tragiske skjebner, men unngår lengre utbroderinger om egen situasjon, bakgrunn og familie, og er av typen som ser ut av vinduet fremfor å møte blikket, og som aldri har fortalt datteren at hun er glad i henne.

 

«Ensomhet var det første jeg smakte på i livet, og den var alltid der, gjemt i sprekkene i munnhulen min, som en påminnelse.»

 

«Mitt navn er Lucy Barton» er en fin og  følelsvekkende historie om mennesker mange av oss kan kjenne oss i hvert fall delvis igjen i. Den er en dyptgående refleksjon om mellommennskelige relasjoner, og herunder hva slags forventninger vi har til hverandre, hva slags masker vi ikler oss og hva slags roller vi til enhver tid spiller, her innad i familier og nære forhold. Det er også en beretning om minner og deres funksjon, hva hukommelsen vår vektlegger og hva som av ulike årsaker fester seg, men også hvordan forskjellige mennesker erindrer og erfarerer vidt forskjellig. Det er en fortelling om bånd, bånd på tvers av avstander, både fysiske og mentale, bånd som ikke er underlagt tid, og den stiller spørsmål om hva som former oss som mennesker, hva som preger og påvirker oss selv årevis i ettertid.

 

«Så jeg tok henne med meg ut på jordene til det ble mørkt og vi ble mer redd for mørket enn for hjemmet vårt.»

 

Den er både en slags oppvekstroman, en familiebiografi og Lucy Bratons egen fortelling, om hvordan hun lærer seg å bli til, fra barnsben av og fremdeles i godt voksen alder, hvordan hun med tiden til hjelp lærer å tilgi og gi slipp, og deretter lærer å bli nådeløs og leve deretter.

 

«Og jeg vil gripe fatt i meg selv og slynge meg selv videre gjennom livet, blind som en flaggermuss, men videre drar jeg! Dette er nådeløsheten, tror jeg.»

 

Hilde Granum
Bokreiseleder og blogger på bokreisen.no. Bruker så mye tid som overhodet mulig i litteraturens univers; på å lese og skrive, finne opp historier og drømme meg bort. Skulle ønske det var fysisk mulig å lese flere (mange!) bøker på en og samme gang. Har alltid med meg minst én bok, ofte flere, ofte så tunge at jeg trolig vil få varige mén, men for uten ville jeg oppriktig talt følt ensomhet. Bøkene jeg har lest flest ganger er Patti Smiths "Just Kids", Tomas Espedals "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv" og Astrid Lindgrens "Ronja Røverdatter". For øyeblikket fordyper jeg meg i biografier om mennesker jeg finner interessante og lærerike, akkurat nå den hysterisk fantastiske Arne Næss, men jeg har også biografier om Janis Joplin, Jens Bjørneboe og Simone de Beauvoir høyt oppe på prioriteringslisten, samt Bob Dylans memoarer og Charles Baudelaires dagbøker. Og listen kunne fortsatt i det uendelige.

Legg igjen en kommentar

Top