Man skal ikke dømme en bok for dens forside sies det. Ei heller bør man ta den for hardt for dens tittel, for selv om navnet her kjapt kan minne om en stereotypisk kiosklitteraturpocket er det snakk om noe helt helt annet. Men hvordan skal man egentlig beskrive Nicole Krauss'

Jeg har i skrivende stund akkurat lest ferdig denne boken, har nærmest "slukt den", som noen ville kalt det, har i alle fall nitidig lest den fra perm til perm, med store øyne og større spenning. Kanskje det er for tidlig å forsøke å forfatte noen presise ord om den,

"Jeg fikk et glimt av meg selv i et butikkvindu. Jeg så min fabrikksydde dressjakke, min ustrøkne skjorte og min sykkelhjelm, med så løse stropper at den satt på mer som en hatt. Halvveis trent, halvveis feit, havveis flink, halvveis lat; en karikatur ingen lot seg opprøre over."   Romanen fortelles via

I det siste har jeg, mer eller mindre tilfeldig, eller i alle fall så godt som ubevisst, befunnet meg i bøker hvor handlingen ikke har vært den mest innholdsrike, men hvor karakterene er komplekse og refleksjonen dyptgående, noe som er tilfellet også for Lotte Eldstads roman "Et eget rom".   Vi befinner